Når man skal endre noe eller innføre nye redskaper i skolen, er det alltid en diskusjon om hvordan dette skal implementeres. Spesielt hvis endringen kommer som en ”top-down”- endring, dvs at myndighetene eller skoleledelsen kommer med pålegg eller føringer for noe nytt som skal inn og brukes i en undervisningssituasjon. Hva bør skoleledelsen legge vekt på i denne prosessen?
Et sosiokulturelt perspektiv på læring og utvikling basert på en rekke teorier innenfor cultural psycology, situated cocnition, communities of practice og activity theory. Innenfor dette er det igjen flere teoretiske retninger og spor. ”Felles for de ulike sosiokulturelle retningene er at læring blir forstått som handlinger og aktiviteter vevet inn i en kompleks kulturell, sosial og materiell kontekst” (Erstad og Hauge, 2011 s. 32).
Aktivitetene, som forstås som de menneskelige handlinger må ses i lys av de kulturelle redskaper, målet og innholdet som kjennetegner situasjonen. Overføres dette til digitale læringsarenaer forteller modellen at elevens læring og utvikling må ses i sammenheng med oppgavene de arbeider med og redskapene de benytter (Erstad og Hauge, 2011).
Engestrøms fem bærende prinsipper for anvendelse av de aktivitetsteoretiske perspektivene, som Erstad og Hauge (2011) refererer til, forteller blant annet at det kollektive er avgjørende for om innføring av for eksempel IKT i en undervisningssituasjon skal lykkes.
Ut fra 2. generasjons aktivitetsteori beskrives det at de kollektive aktivitetene er i sentrum for oppmerksomheten. Dette forteller meg at for å endre noe, eller tilføre nye IKT-redskaper eller andre artefakter, er det å involvere fellesskapet og kollegaene avgjørende for et vellykket resultat. Lærerne i fengselsundervisningen tilhører et faglig og kollegialt fellesskap sammen med hovedskolen, selv om mange har hele sin undervisning på fengselsavdelingen. Det er bra for å få en lik standard i opplæringen, og en tilhørighet til skolen. Når for eksempel nye IKT-redskaper skal tas i bruk, uavhengig om de er av pedagogisk bruk eller rent utstyrsmessig, er det en utfordring å få avdelingen på fengselet involvert. Særlig hvis dette IKT-redskapet ikke skal, eller kan brukes i undervisningen på fengselet pga sikkerhetsmessige årsaker. Å forvente at lærere som ikke skal eller kan ta i bruk nye redskaper inn i sin praksis er pådrivere eller engasjerte, kan være vanskelig. Det er når utstyret eller de pedagogiske hjelpemidlene er på plass, at skoleledelsen kan starte jobben med å involvere fellesskapet i hvordan innføringen skal gjennomføres.
Med andre ord å bruke ressurser på å lære opp ansatte på IKT-utstyr den selv ikke kan benytte seg av i egen praksis, er vanskelig og muligens bortkastet. Målet blir da diffust og uklart i forhold til hvordan Erstad og Hauge (2011) beskriver aktivitetsteoriene. Det er når utstyret er på plass og målet er klart, prosessen kan starte.
Referanser:
Referanser:
Erstad, O og Hauge T E (red). 2011. Skoleutvikling og digitale medier – kompleksitet, mangfold og ekspansiv læring. Gyldendal Norsk Forlag AS. Oslo
Det er nok ikke en vei som er den riktige eller som fører fram til det riktige i dette tilfellet heller. På den ene siden støtter jeg tanken med at det tekniske utstyret må være på plass før man begynner, men samtidig mener jeg at det blir litt passivt også. Jeg ser imidlertid for meg at dette må være to parallelle prosesser. Man kan starte i det små og utvide etter hvert som ting faller på plass. En ting som også er sikkert er at innen man er helt fornøyd og alt er på plass har allerede teknologien gått forbi oss. Vi står ikke på bar bakke, men vi må nok en gang endre oss.
SvarSlettGodt poeng i den konklusjonen Geir. Tror det er mye kursing på ting som ikke umiddelbart kan tas i bruk rundt om kring i skolenorge. Mye dårlig pedagogikk også...vise fram noe/gjennomgå noe uten øvelse rett etterpå er ikke veldig effektivt.Personlig har jeg trua på at den beste måten å lære digitale verktøy på er å sette i gang med å bruke dem (bare sørg for å ha takhøyde for at man kan gjøre feil på skolen).
SvarSlettGode poeng! Det kan vere nyttig å sjå på Halvorsen si matrise over element som må vere på plass når ein innfører IKT (visjon, kompetanse, ressursar, insentiv, planar.)Ein må tenke på alt, men kan ikkje la heile prosessen stanse opp sjølv om ein del manglar. Kan hende ein må la folk jobbe i eige tempo og etter eiga interesse nokre år? Satse på fyrtårna og at dei drar med seg resten på sikt? Likevel, som skuleleiar må ein ha alle i tankane. Dette læringstrykket påverkar også kulturen på skulen (alt heng saman med alt).
SvarSlettMye klokskap her, både i innlegg og kommentarer.
SvarSlettKlart det kan være fåfengt å skolere folk i ting de ikke kan praktisere. På den andre sida: det kommer litt an på hva man legger i at teknologien skal "være på plass"; hvor mye? hvor? med hvilken kvalitet?
Det eneste vi kan si generelt er vel at praksis må tilpasses teknologinivået. Og det kan gjøres på utrolig mange ulike måter.
Når det gjelder kravet om kollektivitet, tyder forskning på at kollektivt orienterte skoler håndterer utviklingsutfordringer bedre enn individuelt orienterte skoler.